Avskjeden

Så var dagen kommet. Januar forsvant før jeg visste ordet av det. Vi var på tidenes langhelg tur med 27 gode venner, siste helgen vi hadde sammen før Geir skulle reise. Helt i begynnelsen av turen fikk han gode nyheter fra Nigeria. Hans skulle ikke reise 1. februar likevel, men kunne vente helt til 3. februar. Uten de to ekstra dagene hadde det blitt ufattelig hektisk.

Jeg har vært veldig kul med hele greia helt til nå de siste få dagene. Jeg har skjønt at han faktisk skal reise og ikke være hos meg, og tenkt mer på selve avskjeden enn det jeg har gjort tidligere. I går tok han farvel med Max som skulle sove hos mine foreldre i natt siden vi skulle så tidlig opp. All pakking ble gjort i går, og malariamedisiner, drikkevaksiner osv ble handlet inn på kveldsåpent apotek. Alt i siste liten, i kjent stil. Vekkeklokka ringte tre og en halv time etter vi la oss, og da var det bare å hoppe i tøyet og ut i bilen. Geir kjørte hele veien til OSL og jeg gråt. Det er jo egentlig helt umenneskelig å måtte ta farvel ved sikkerhetssjekken på en flyplass. Vi klemte og kysset og gråt akkurat som på film, og det gjorde så vanvittig vondt, og tusen rare tanker fløy gjennom hodet. Jeg trakk pusten, tørket tårene og dro. Ha det bra, min elskede!

Vi aner ikke hva som venter ham nå, i andre enden. Sikkert en hel del varme og frustrasjon, ventetid og misforståelser. Heldigvis blir vi ikke hemmet av tidsforskjell, men det er nok ikke sikkert han får ringt så veldig kjapt, og det er jeg innstilt på. I skrivende stund boarder han flyet som skal ta ham fra Amsterdam til Lagos. Håper han får god plass på flyet og kan sove litt. Hva som venter meg nå er også ukjent. Jeg prøver å ikke bli så veldig lei meg, men komme meg inn i min nye rutine raskt. Begynte med å ta trikken til jobb i dag siden jeg ikke hadde en mann som kunne kjøre meg. Akk.