STILLHETEN - UKE 4

De siste dagene har vært litt ekstra tunge, savnet har kanskje begynt å melde seg for alvor og noen ting har vært ekstra vanskelig å gjøre alene. Jeg er jo i utgangspunktet ikke en person som trives særlig godt alene, og det har jeg aldri gjort heller. Ei heller har jeg hatt noe behov for å være for meg selv, eller la meg si det sånn - jeg har ikke følt behovet, men kanskje hatt det hele tiden. Jeg har i alle fall alltid sørget for å ha folk rundt meg omtrent hele døgnet. Kloke venner som kjenner meg har ofte ytret ønske på mine vegne om at jeg skal sjekke ut å være litt alene noen ganger. Da har de ment både spontant en kveld eller dag her og der, men også i mellom forhold, prøve å være single, bo alene osv. Det har jeg egentlig aldri gjort. Det har vært en skremmende tanke for meg, og kanskje har jeg bevisst unngått det, men like mye tror jeg det er tilfeldigheter og fine grunner til at jeg er der jeg er. Og såklart er jeg veldig glad for det. Men nå har det seg jo sånn at jeg mer eller mindre ufrivillig har havnet i en situasjon der jeg blir pent nødt til å være alene. Og det er sikkert kjempefint for meg! Klart jeg har mange venner rundt meg og jeg føler meg på ingen måte ensom. Tvert i mot synes jeg det er litt deilig, og føler ikke at jeg trenger å legge planer for å ha det bra. Men nå er jeg jo ikke helt alene heller da, jeg har lille Max som passer så fint på mammaen sin. Men mine daglige små beslutninger, bekymringer og gleder er jeg på mange måter alene om. Når jeg legger meg om kvelden er det helt stille og kaldt. Når jeg kommer hjem er det stort og tomt. Når jeg setter meg ned på kvelden er det dødt. Jeg er ofte ekstremt sliten etter leggingen. Det tar virkelig på, en spinnvill og lys våken gutt som skal gjennom et omfattende smøreregime hver eneste kveld, som ikke kan slurves med, for da blusser eksemet opp med en eneste gang. Straffen er en stakkars gutt som klør intenst om natten og en mor som ikke får sove. Alt må gjøres riktig for å holde det i sjakk, og det er ganske krevende å være alene om. Kveldene går veldig fort. Jeg skjønner ikke hvordan jeg tidligere klarte å ha guttungen i seng kl 19. Nå er det nærmere 21 hver kveld. Det tar tid å komme seg hjem, lage og spise noe fornuftig middag og deretter komme igjennom kveldsprosessen. Spesielt når man ikke har noen å dele det med. Når jeg da endelig setter meg ned vet jeg jo at jeg burde legge meg om halvannen time. Og like godt vet jeg at jeg egentlig ikke burde ha satt meg ned i det hele tatt. At det er da jeg må forberede klær til dagen etter, rydde og sette på en vask, osv. 

Ting går ikke så smooth som jeg hadde forestilt meg. Og kanskje nettopp fordi jeg nå har nådd en slags bunn, der jeg hele tiden mangler litt motivasjon, og kanskje er litt trist. Kanskje jeg tenker for mye, og det er jo det som har vært grunnen til at jeg ikke har villet være alene tidligere. Men kanskje jeg må kjenne litt på disse følelsene, og kanskje jeg ikke skal være redd for dem. Det er jo så mange som har spurt meg hvordan jeg tror det vil bli å være alene, og jeg har ikke klart å reflektere så mye over det, for vanligvis tilpasser jeg meg veldig raskt min nye situasjon. Og til nå har det gått overraskende bra, jeg har hatt mange positive opplevelser, mange gode kvelder ute og inne med gode venner, jeg har vært flink med mitt lille kroppsprosjekt og jeg har brukt kollektiv transport til jobb. Jeg har kjent litt på å bare være Mona igjen, ikke kone mor og halvdel. Jeg har ordnet meg fritid og alenetid, og systematisert litt ting for å prøve å tilrettelegge for gode rutiner. På jobben har jeg kanskje til tider vært litt fjern, og kanskje ikke hatt nok å gjøre hele tiden. Jeg har jobbet med å finne konsentrasjonen tilbake og føle meg flink igjen. Men det er jo ikke til å stikke under en stol at dette på noen måter har vært å snu livet helt på hodet. Og da er det kanskje ikke så rart at man kan bli litt distrahert eller falle litt ut?

De første dagene Geir var borte snakket vi hver morgen og kveld og det var helt nødvendig. Men det er ikke lett å snakke så ofte når telefonen sjelden kommer igjennom, skype hakker og meldinger ikke kommer fram. Det har vist seg å være lettest å kommunisere på facebook. Jeg har lurt mye på hvordan dette ville vært annerledes om vi ikke hadde hatt facebook. Det er en veldig fin ting!

Men kontakten vår har blitt fjernere og det er naturlig, men det er også veldig dumt for meg for jeg blir mer og mer preget av savnet og tomheten. Jeg er ikke skapt for å være alene og savner å ha fine mannen min hos meg. Han på sin side gleder seg veldig til vi skal sees igjen på fredag om en uke, i London. Det blir utrolig fint, og jeg gleder meg, men jeg gruer meg veldig til nok en avskjed. Jeg er så sår og følsom at jeg er redd den avskjeden vil knekke meg, og at det blir en veldig slitsom tur tilbake alene med Max. 3 dager sammen blir uansett helt nydelig og det skal utnyttes maks! Men mest av alt gleder jeg meg til vi er sammen igjen, hele familien. Max savner pappaen sin og spør ofte etter ham. Det skjærer i hjertet til mor som føler seg skyldig for at en liten gutt på 2 år må bo unna pappaen sin som han er så uendelig glad i. Hvorfor gjør vi egentlig dette, hvorfor er ikke vi også der, hvorfor er det så lenge til? Vil dette forandre noen ting, eller vil vi bare se tilbake på det som en kort periode der vi var fra hverandre? Jeg savner så veldig den nærheten jeg nå ikke kan få. Jeg savner samtaler og helt trivielle ting. Jeg savner å glede seg til helg sammen og å spise maten sammen. Jeg savner å ha noen å legge de kalde føttene mine inntil i senga. Jeg savner å komme inn på badet når det er masse damp der fordi noen andre nettopp har dusjet. Jeg savner å pusse tennene i kryss og å tullesurfe sammen på senga. Jeg savner å le sammen av P3morgen i bilen, jeg savner å bli kjørt til jobb og kysset hver morgen, jeg savner å sovne i et fang på sofaen, og at noen sovner i mitt fang, entusiasme over en fantastisk matrett jeg har laget, en god klem på kjøkkenet. Jeg savner masing på telefonen om jeg snart er ferdig på jobb. Jeg savner å få servert ukas planer, allerede planlagt og avtalt som jeg bare kan være med på. Vi er et fint team vi.

Jeg har vært veldig glad stort sett siden jeg begynte på denne ferden. Jeg var veldig lei meg med en gang rett etter avskjeden. Men da jeg kom i gang med dagene, og alt det som fulgte så ble jeg glad. Jeg måtte være glad, for jeg skulle oppmuntre og støtte en liten glad gutt, få ham til å le og smile, spre positivitet i hele huset så dette ikke skulle bli en vanskelig tid. Jeg har vært glad for at alle de snille vennene våre, ikke bare de som opprinnelig var bare mine venner, men også Geirs venner har vært så snille og omtenksomme med meg og gitt meg utrolig mye god støtte. Jeg har vært glad for at mannen min skal få en spennende ny utfordring og få oppleve det helt unike og fantastiske som Afrika har å by på. At vi sammen skal få et eventyr som kanskje forandrer livet vårt for alltid, slik jeg føler mine utenlandsopphold har gjort for meg. Kjempeglad for at Max skal få være med på dette så tidlig i livet, så han får utvidet sin bittelille horisont, lært seg engelsk og få nye venner og flotte opplevelser. Jeg føler jeg har hatt mange grunner til å være glad for dette, og at det tross alt er noe vi har valgt så jeg ikke kan bli lei meg for det. Men det er klart jeg kan bli litt lei meg for det. Og det har jeg altså vært de siste dagene. Godt at det bare er noen dager igjen til vi sees nå, og håper at det blir en fin liten helg som varer lenge. Håper også at den urolige, litt rastløse følelsen jeg har nå, som plager meg litt, kan gå over og at jeg finner tilbake til roen min og smilet mitt.